Likheter/Ulikheter

Det første man legger merke til i denne reklamen, er, naturlig nok, at den er i svart/hvitt. Teknologien har kommet svært langt etter 1953, og i dag har vi de vakreste farger på skjermen. En annen ting er at de har tatt med navnet på reklameprodusenten helt i starten på reklamen. I dag er det ikke vanlig å ha med navnet i det hele tatt, og om det er med, er det oftest som et bevisst virkemiddel. I dag er dagligdags kledde folk mye brukt i reklamer, for å appellere til ”mannen i gata”, mens i Pepsodent-reklamen er det brukt en pent kledd mann. Musikken er også svært annerledes, og de bruker lyder vi ville beskrevet som rare, og som ikke ville hatt veldig mye for seg i en reklame sendt på TV i våre dager.Det som skaper den største forskjellen her er teknologien. Vi har svart/hvitt i stedet for farger, ikke spesielt flyt i klippinga, og man ser for eksempel når han skal ta bort ”den gule hinne” fra den ene frøknens tenner, er det gjort litt annerledes enn det ville blitt gjort i dag, da man ser ”hinnen” kommer som ett stort felt over hele munnen hennes. I dag ville man klart og dekke kun tennene.Synet på utseende og skjønnhet var også litt annen på den tiden, da damene har naturlige, pene former, i stedet for å være på grensen til ekstremt tynne, slik som de ofte er nå til dags. Den mørkhårede skjønnheten var datidens Frøken Norge, og da nesten definisjonen på datidens ”a4”- kvinne, utseendemessig.Denne reklamen har, i likhet med mange populære reklamer i dag, brukt kjente personer. Mannen i dress er Frank Robert (1928-2007), en kjent skuespiller, kjent fra blant annet, Fjolls til Fjells, freske fraspark, Solan, Ludvig og Gurin med reverompa og to av Olsenbanden-filmene. Den vakre skjønnheten med båndet var Eva Roine, Frøken Norge 1953.Noe annet vi må ta med er at denne reklamen er på hele ett minutt og 32 sekunder, noe som er veldig langt, sammenlignet med dagens reklame. Grunnen til dette, er at prisene har steget noe enormt. For samme lengden i dag, ville det kostet flere hundretusener kroner. Dette var en kino-reklame, og etter hvert som fjernsynet ble innført i Norge, ble det større kamp om reklameminuttene, og prisene økte.